14. november 2005

så skulle du dø. du hadde vært syk i nesten et år.

2004. jeg kom hjem fra juleferie med pappa og fikk vite du hadde vært på legevakta fordi du hadde fått  smerter i magen. det viste seg å være kreft. men det skulle gå fint. de ordner sånt. jeg stolte på det, og tenkte ikke så mye over at mamma var syk. hun skulle få operasjon til våren - det var litt ventetid. det ble 2005 og det ble vår og det ble operasjon. jeg fulgte ikke så nøye med den gangen på hva som skjedde med deg. jeg fikk med meg de store linjene. så var du inn og ut av sykehus og hjem og rehabilitering. det hadde visst gått bra. jeg husker vi besøkte deg på det rehabiliteringsstedet - i bærum, var det det? da så du ut som deg selv. bare i blå sykehusklær. men du var fin. og det var en fin hage inni der, som vi gikk i. det var fint.

så ble det sommer og ferie. jeg var i hjemme i leiligheten hos pappa på løkka. jeg var alene. og noen ringte. det var beskjed om at mamma hadde fått tilbakefall. 

jeg hadde ikke vært lei meg eller bekymra til nå. bortsett fra en liten uggen følelse da kreftbeskjeden kom første gang. men de voksne hadde sagt at hun skulle bli frisk, så jeg hadde slått meg til ro med det, og ikke vært urolig. men nå, da beskjeden om tilbakefall kom - gråt jeg. jeg stolte ikke på de voksne og ikke på legene og jeg visste hun skulle dø. jeg ringte med en gang bestevenninna mi på den tiden. etter det gråt jeg ikke mer.

14. november 2005. pappa henter meg på skolen før dagen er slutt. vi skal til sykehuset og si hade til mamma. på sykehuset er det folk samlet rundt mamma. det var en fin følelse. de vonde følelsene var så nummet fra før, og jeg hadde ikke kontakt med dem.

mamma hadde ikke hår, hun var begynt å bli gul i huden, øynene var lukket og hovne, hendene var gule og kalde. hun pustet. såvidt. pappa visste ikke om hun hørte oss. hun ga ikke respons. hun hadde kanskje allerede dratt. rannveig var der og, selvfølgelig. og pappa og stefaren min og mamma og bestevenninna til mamma. og flere som jeg ikke husker, var også innom. gutta skulle også komme. fettern min var på holmlia og passa på dem. nå var det blitt ettermiddag og han kom han kjørende med dem så de også skulle få si hade til mamma. jeg gikk ned og møtte dem ved bilen. fettern min og jeg holdt dem i hendene, og så gikk vi sammen opp til mamma. på veien sa jeg til dem at nå er mamma veldig syk. og hun ser veldig syk ut og. de lyttet og var rolige. den minste broren min, på 6 år, sa noe sånt som "ok, hun er veldig syk, men hvor syk da, kommer hun til å dø liksom?" jeg svarte rolig "ja". "ok," sa lillebror og forsto.

så var vi der sammen med mamma alle sammen en stund. det var rolig, og folk var tilstede. på et tidspunkt var jeg alene med mamma. da satt jeg ved henne og holdt henne i hånda og sa noe til henne. jeg husker ikke helt hva. hun svarte ikke. jeg tror jeg sa at jeg ikke var sint på henne. jeg ville trøste henne. hun måtte ikke være lei seg. og ikke bekymra. jeg skulle klare meg, og jeg skulle passe på gutta. jeg lovet henne det. og vi skulle ta utdanning, som hadde vært hennes siste budskap til oss.

jeg rakk ikke å bli ordentlig kjent med mamma. jeg har tenkt flere ganger at jeg må kontakte noen av mammas gamle venninner og få dem til å fortelle meg om mamma. jeg har blitt fortalt at hun hadde sagt at hun gledet seg til jeg ble stor, for da kunne vi bli venninner. jeg lurer på hvordan jeg hadde kjent henne som en venninne. 

at vi skulle ta utdanning, ja - det var hennes budskap til oss barna. men jeg husker ikke så mange flere uttalte budskap? bortsett fra det om å ikke baksnakke. det var hun veldig opptatt av. hun var snill. mot alle. udømmende. det er jo sterke budskap. takk, mamma, for dine gode budskap.

så nærmet det seg kveld, den 14. november 2005. fettern min og gutta og jeg sa hade til de på sykehuset og dro hjem igjen til holmlia. stefaren min ble igjen hos mamma. vi kom hjem til rekkehuset,  roet ned, spiste, sørget for å ha det vanlig. litt senere på kvelden, sitter vi på rekke og rad i sofaen og ser på tv. gutta sitter mellom fettern min og meg. jeg får en sms. jeg leser den og ser på fettern min. han skjønner hva det gjelder og nikker. jeg legger vekk telefonen og så fortsetter vi og bare være sammen med gutta og se på tv. jeg husker ikke hva vi så på. bare at gutta satt mellom oss, og alt var rolig.

etterhvert kommer stefaren min hjem, og fettern min og jeg sier hade til gutta og drar hjemover mot byen. han kjører meg hjem til pappa og dagen er over. jeg husker ikke noenting fra når jeg kom hjem. jeg vet jeg var på skolen dagen etter. og jeg husker ikke at jeg følte noe spesielt. det var bare vanlig.

alt var for langt unna. du. følelsene. vennene mine... de bodde langt unna... fordi jeg gikk på steinerskolen. da bor alle alltid langt unna.

derfor ville jeg har en skole for eira hvor barna ikke bodde langt unna hverken skolen eller hverandre. (...men som selvfølgelig ikke var så idiotisk at den ga ut ipader til ungene heller.)