dråpen

att va människa...

tidens vugge er det noe som heter. det er et sånt begrep jeg har hørt. sånt intetsigende klisjébegrep som jeg ikke har hatt noe forhold til. et sånt begrep som dukker opp i elitekulturell litteratur, sånn de snakker om på p2. tidens vugge - snobbete abstrakt uttrykk. hva betyr nå det liksom.

karin boye har et vakkert dikt som rannveig lærte meg, som heter "javisst gör det ont". rannveig og jeg gikk vår årlige vårtur i botaniske hage. helt siden jeg var liten har vi gjort det. og da, når rannveig fikk øye på noe i veikanten, det første tegn til liv etter en lang dø vinter, sa rannveig med stillferdig og respektfull begeistring "sjåppå!" det betyr "se på". og da måtte vi sette oss ned på huk, rannveig og jeg, og så måtte vi se på. og vi så på vårens underverk blant alt det grå, med stor glede og beundring.

det var våren 2020 at diktet av karin boye dukket opp i samtalen vår. jeg vet det var akkurat det året, for jeg sa jeg ønsket meg at hun skrev ned diktet for hånd og rammet det inn og ga meg det i 30 års-gave, året etter. og det fikk jeg. og jeg har det på veggen hjemme i dag.

denne dagen var krisp og solfylt, og vi gikk under noen greiner som hang over veien fra et tre. greinene hadde sprengferdige knopper på seg. rannveig begynte å sitere de første linjene av diktet, og spurte: "den kjenner du vel, frøya? av karin boye, vet du. 

"nei, den kjenner jeg ikke", sa jeg. og da ble hun nesten sjokkert og syntes nok at hun hadde en plikt i å utdanne meg. så da fortsatte hun umiddelbart og fremførte diktet, mens hun holdt intens blikkontakt, for å se om jeg forsto, om jeg virkelig forsto. og hun kunne selvsagt hele greia på rams. det var visst hennes yndlingsdikt, har jeg lært i ettertid. og det er jo på svensk, men hun kan jo svensk, såklart, som alle nordmenn med respekt for seg selv. eller no. så hun sa diktet, på svensk, og oversatte fortløpende ord hun så jeg ikke forsto. tväka? tvile. bindas i det frusne bitterbleka? jo, vinteren er bitter og blek og frossen, ikke sant, og knoppen er bundet fast, forklarte rannveig. höljet? jo, innkapslet. og jeg forsto. og jeg ville høre mer. og hun fremførte mer, alle tre versene. og jeg ble beveget.

det er vel første gangen i mitt liv at et dikt har nådd inn til meg. jeg er ikke vanligvis sånn som leser gode bøker og hører på p2. det har jeg midreverdighetskompleks for - jeg skulle veldig gjerne vært et sånt menneske som leser sånne gode pinguin-bøker og hører på ekko og dagsnytt 18 og abels tårn. leser nemi jeg, og hører på dynga og tusvik og tønne og ser på farmen på tv og scroller på telefonen. det er ikke så høykulturelt eller mye å være stolt over. bortsett fra nemi, da. det er skikkelig gøy og smart. *rockehånd* 

uansett - slik er diktet:

Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer
och det som stänger.

Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider –
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra –
svårt att vilja stanna
och vilja falla.

Då, när det är värst och inget hjälper,
brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar,
glömmer att de skrämdes av det nya,
glömmer att de ängslades för färden –
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
som skapar världen


hun skildrer altså menneskelig smerte og motstand i vakre glimt fra naturen. motstand mot å slippe tak, motstand mot å hengi seg, akseptere, trå inn i nye farvann. og angsten, forvirringen og splittelsen. tvil. tvil.

siden har dette diktet fulgt meg, og jeg har relatert så mye til det. jeg og venninna mi kan bare si "dråpen" som kodeord, og så vet vi hva som ligger bak. nemlig det intense punktet mellom tvil og tillit. det intense øyeblikket livet har en tendens til å tvinge oss opp til - et bristepunkt hvor du er nødt til å gjøre et valg; hengi deg eller... ja, fortsette å være i smerte. man kan også kalle det å slippe, eller akseptere. i dét man hengir seg til tillit, så kan aksept skje.

tvil er det motsatte av tillit, vil jeg si. jeg er i tvil. jeg dirrer som dråpen, som klamrer seg ved kvisten. kjenner dypet dra og kalle. men fortsatt sitter jeg igjen og bare dirrer.

hengivenheten - å la seg falle inn i tilliten. tilliten til hva? her kommer overbevisningene inn, verdenbildet en har, religion eller spirituell overbevisning. tillit til at alt skjer for en grunn? tillit til at jeg får bare det jeg kan tåle? tillit til at alt ordner seg? stoler jeg på det? 

jeg er i tvil. jeg tviler på alt, alle ting i verden, myndigheter, leger, maten i butikken, huset, forsikringsselskaper, håndtverkere. men kanskje det viktigste: meg selv. jeg tviler på meg selv, mine følelser, mine valg.

dråpen trenger bare gjøre ett valg. slippe. faller som i glitter treets dråper. faller i tilliten, den store skaperkraften som har skapt verden, sier boye. 

verktøykassa mi er stappfull. det er for mange verktøy der. pust. gå tur. gjør yoga og bodyscan og observer tankene følelsene og aksepter. se for deg et skip på havet, se for deg at du ligger på en strand, ser for deg ditt og se for deg datt. snakk med en venn. gå til psykolog, gå i terapi, ta en dusj, hold rundt deg selv, si affirmasjoner om det du ønsker deg, morgen og kveld og helst lunsj også hvis du rekker, og gjerne til middag og, i minst tre uker. vær med deg selv, aksepter og ha tålmodighet. for å nevne et lite knippe.

jeg får høy puls. jeg har hatt høy og ujevn puls i en uke nå. det har skjedd før. en gang trodde jeg at jeg fikk et hjerteinfarkt eller noe annet skikkelig alvorlig. ble henta i ambulanse og kjørt på legevakta. det var midt på natta. for halvannet år siden. alt var fint, sa legene. jeg hadde bare et angstanfall.

jeg har drevet med yoga, mindfulness og meditasjon siden jeg var 14 år. jeg har så masse verktøy. og jeg har praktisert masse forskjellige teknikker og prøvd mye forskjellig. verktøy er fint å ha. de hjelper sikkert. men ikke nå. ikke nå.

da, når det er verst ingen ting hjelper, faller som i et glitter kvistens dråper. hviler i tilliten.
da, når det er verst og ingenting hjelper... ingen ting hjelper. jeg har ikke den tilliten.

det finnes et alternativ. det er å gi opp. jeg gir opp. det har hendt jeg har gitt opp. og fått fred fra angsten. angsten prøver. hvis jeg gir opp, slutter jeg å prøve. da er depresjonen en avlasting fra angsten. angsten er ulevelig. den tar knekken på meg. jeg blir desperat. la meg få fred, la meg få pause. 

depresjon - noen sier at det er deep rest. depressed. depresjonen får en funksjon. jeg vet ikke hva jeg skal bruke angsten til. den kan være en portal til sorg. den kan være innestengt kreativitet. det hjelper å skrive. og synge. og gråte. og se på tv. sorry ass, det er ikke så vakkert sagt, men. jeg er ikke så flink, til å være en sånn flink pike. og det står jeg for. og jeg er faktisk litt stolt av det og. føkk flink, jeg hater flink. eller misliker sterkt, da, som mamma ville ment jeg skulle sagt istedet. hat er et sterkt ord. 

men - noen ganger vet jeg ikke om det er noen av disse tingene heller. noen ganger føles det rent fysisk. jaja, nok om det...


tidens vugge. det eneste som hjelper er tiden. jeg legger meg oppi den og lar den vugge meg. tidens vugge. jeg har fått et forhold til det begrepet nå.

her er link til en vakker versjon av diktet, sunget av lena nyman:

https://www.youtube.com/watch?v=ffYtRclk-VE<br>