første innlegg: om rannveig

nå er det slutt på de store bokstavene. nok formaliteter og riktige skrivemåter. nå kommer innsiden

jeg sitter i tante rannveigs leilighet. eller det er ikke hennes leilighet, den er min. men jeg har fått den av henne. eller jeg har kjøpt den med pengene jeg arvet fra henne. rannveig. min kjære rannveig.

hun var min tante. og jeg kaller og kalte henne av og til, eller kanskje for det meste, tante rannveig. for jeg tenker at det er en hedersbetegnelse å bli kalt tante. akkurat som mamma og pappa. hvis man er sur på noen så kommer liksom det formelle navnet gjerne til bruk, som til spott og fornærmelse. og når det er god stemning kommer det lune kallenavnet frem igjen. men tante rannveig var litt trass, sånn som meg. hun likte ikke å bli kalt tante. hun syntes hun hørtes så gammelt og kjedelig ut da. man skal hedre de døde og generelt respektere folks ønske om ikke å bli kalt tante, hvis de absolutt ikke vil. så jeg skal prøve å la vær med det. 

rannveig. min kjære rannveig. jeg savner deg så mye. jeg er omgitt av deg. jeg har alltid vært omgitt av deg. du har alltid vært med meg i hjertet. du var der da jeg ble født, sammen med pappa og mamma. da var du der. og så var det visst noen ganger du ikke var der, når du skulle vært der. men det visste ikke jeg noe om. for meg var du alltid der. men det er sant at vi ikke møttes så forferdelig ofte til at vi bodde så nærme. du var syk, sa du. jeg godtok og forsto det. men de gangene vi møttes, oppgjennom årene - de var beinsolide. intet annet enn kjærlighet, betingelsesløs. blikket ditt, hendene dine, tilstedeværelsen - så sterke. når vi møttes gikk vi alltid inn i en intens hjertelig lang klem. og etter klemmen tok du gjerne hendene dine rundt ansiktet mitt og så meg dypt og smilende inn i øynene. og etter en stund kunne du si - nesten undrende - noe sånt som "du jente" eller "jenta" - akkurat som om du både beundret og betrygget meg. det beundrende sa: "jeg er eldre enn deg, men jeg er ikke klokere. du er et barn, og du har all visdom som fins og jeg hedrer det i deg, du vakre, kloke, gamle sjel i denne lille ungjentekropp". det betryggende i blikket og grepet ditt sa: "vær deg, og vit at du er holdt og støttet av alle oss som elsker deg - alltid." 

og disse verdiene gjennomsyret alt av vårt samvær. måten du lyttet til mine fortellinger, måten du møtte meg på i ulike situasjoner. du speilet meg fra ditt voksne perspektiv, men respekterte meg som likeverdig.

som den gangen jeg skulle møte deg og jeg gikk nedover løkka på vei til deg. vanligvis kom jeg opp til deg, før vi gikk ut sammen, hvis det var sol. så jeg ventet ikke å møte deg på gata. jeg var kanskje 15 år eller noe sånt. og jeg røyka mens jeg gikk. jeg var kanskje 30 meter fra inngangen til thorvald meyers gate 81, der du bodde. uventet ser jeg deg der borte ved inngangsdøra ute på gateplan. faen, og jeg røyker, tenker jeg. men du har sett meg allerede, så det er ikke noe vits å kaste røyken nå. jeg får bare stå i det og motta kjeft eller hva det skal være. vi går nærmere og jeg forbereder meg på forsvar. men rannveigs ansikt ser ikke ut som om jeg trenger å forsvare meg. det ser like inviterende og varmt ut som alltid. når vi møtes, tar hun rolig siggen ut av hånda mi og kaster den, for så å gi meg den vanlige klemmen og det vanlige varme blikket jeg kjenner så godt. hun er ikke skuffa over meg. hun kjefter ikke. men hun kasta røyken min. jeg fikk ikke lov til det. hun røyka. jeg fikk ikke lov. det bestemte hun. som rett var. men hun sa ingenting om det. vi bare gikk og drakk kaffen vår og satt i solveggen og prata og hadde det hyggelig, som vi skulle. sånn var rannveig for meg.

jeg har deg like mye med meg som jeg alltid har hatt. men nå har jeg litt flere av tingene dine rundt meg. den oransje duken din bruker jeg som sofabeskytter. bordlampa di som du hadde i hjørnebordet i stua, sammen med kortstokken, notisblokka og keramikkfiguren av en gammel tykk bestemor som sitter på en stein, har jeg nå i vinduskarmen, ved siden av meg. gjenstander og servise, lysestaker og bøker. og bilder. kattebildene henger på barnerommet.

jeg liker å ha tingene dine rundt meg. du hadde fine ting. jeg elsket leiligheten din. minimalistisk, men sjelfull. og de små fuglene.