gaven

lytt til dette mens du leser hvis du vil: "Sea Of Tranquility" av Julius Aston

https://open.spotify.com/track/5nzGBQeLesWrD0J8Ctz75z?si=a6153d485ef1440f

jeg har en gave. jeg kan føle. veldig sterkt. 

jeg er i stillhet nå. alt er stilt. jeg skal ingenting. jeg møter ingen. jeg gjør ingenting. fordi jeg har pause. jeg trengte en pause. jeg levde så mye, så hardt. jeg følte så mye glede, brus, sus, dus, hei og hopp, svisj, svosj, hurra hurra HURRA! jeg elsket livet så hardt. 

det gjør jeg fortsatt. menneskene. de her og de der. men det er stille. 

jeg ville ikke ha det stille før. ville ikke høre. ville ikke... føle noe annet... enn bruset og sus og duset. ville ikke høre noe annet enn det. ville hvertfall ikke høre hva mamma hadde å si. jeg hørte ikke noe uansett. fikk aldri kontakt. trodde jeg. 

jeg har lett og lett. hvor er hun? jeg ser henne aldri. og når jeg drømte om henne fikk jeg aldri kontakt, øyekontakt eller annen kontakt. hun snakket alltid bare med andre folk, det var alltid masse folk, en folkemasse, som jeg prøvde å trenge meg gjennom. men jeg klarte det ikke. kanskje hun ikke hadde sett meg? jeg måtte bare fortsette å kjempe meg gjennom folkemassen, så hun oppdaget meg, trodde jeg. men så ble drømmen alltid avbrutt, jeg fikk aldri den gjenforeningsklemmen jeg lengtet etter.

jeg skammer meg litt over å sørge. så lenge etterpå. det er jo snart 20 år siden. alle andre har gått videre. de sørger ikke nå. tror jeg da. kanskje de gjør det. de gjør sikkert det. og jeg skammer meg egentlig ikke. jeg skjønner at jeg har lov til å sørge nå. jeg sørget jo ikke da, aldri da og siden, ingenting. jeg var hard, så sterk og kjempesterk supersterk. og sint. sinne skulle beskytte. jeg skulle beskytte det jeg elsket. og alt som truet det jeg elsket, var jeg sint på. kjempesint. veldig sint. det var baksiden av gaven. umodent sinne. jeg kan heller skamme meg over det, at jeg hadde umodenhet, og umodent sinne. men jeg gjør ikke det. jeg tilgir meg selv for det. jeg er egentlig stolt av det. jeg ville vært stolt av barnet mitt som kjempet for det hun elsket og turte si ifra når hun opplevde urett. jeg heier på å tørre. jaja, så gjør dine feil, da. ikke sitt på gjerde og vær trygg. hopp ut og våg og leve, oppleve, mene noe, si noe, gjøre dine feil, som du lærer av. og si unnskyld etterpå, hvis du trenger.

jeg har sagt unnskyld mange ganger. til mamma. og andre jeg elsker og. det går bra. man blir alltid tilgitt. der oppe.

jeg trodde jeg kunne føle mye. men jeg kunne nesten ikke føle noe. jeg var nummen. jeg var nummen og rusa. hvis jeg skulle åpne gaveesken... nei, jeg turte ikke. hva ligger oppi der? jeg visste ikke. åpnet ikke gaveesken. gjorde ikke det. ventet. og ventet.

så en dag begynte esken å våkne til liv av seg selv. den ville bli åpnet. lokket letter litt på seg av og til. da har jeg ikke kontroll. det bråker og uler ut av den. jeg pleide å sette meg på lokket og lukke den så fort jeg kunne før. få en stopper på spetakkelet. man kan ikke holde på sånn, sier skammen. hysj! lukk vinduene, så ingen hører deg, de kommer til å ringe barnevernet. skam. frykt.

jeg ville ikke høre. på hva mamma sa, hun sa jo ikke noe uansett. trodde jeg. men jeg tror jeg har gjort en oppdagelse. hun snakker bare ikke mitt språk. hun snakker et annet språk, som høres annerledes ut. jeg må bare lære meg å lytte. lytte åpent. uten forventning om hva jeg skal høre. jeg hadde store forventinger før om hvordan mamma skulle være, hva slags mamma hun skulle være for meg. og hun var ikke en sånn mamma. og jeg lyttet ikke. for jeg hørte ikke det jeg forventet å høre, og da kunne det vel søren tute saft suse meg være det samme, vel! sånn var jeg. sånn barnslig. og lukket. kunne ikke skjønne, kunne ikke forstå.

 
nå setter jeg på rolig klassisk musikk. jeg har aldri gjort det før. og jeg sier nei til tilbud om kaffebesøk. jeg blir heller hjemme alene. jeg skal sitte og lytte og åpne lokket bittelittegrann. og lytte til lydene som kommer. lytte til språk jeg ikke kjenner fra før.

 
mamma snakker ikke sånn som jeg trodde. men hun snakker til meg. jeg kan høre det nå. jeg kan kjenne det, føle det. det er ikke sånn som med rannveig, som jeg kan se helt tydelig, hun ser meg rett inn i øynene, og jeg kan høre hva hun sier, jeg vet alltid hva hun hadde sagt. mamma viser seg ikke sånn. hun manifisterer seg i former jeg ikke kjenner igjen fra dette livet, som jeg husker. jeg må konsentrere meg ordentlig og lytte mer for å huske og kjenne igjen hennes språk. det ligger lengre bak. men der ligger det. og det er ikke noe mindre kjærlighet i det. det er bare kommunisert annerledes, uten form. jeg er ikke vant til det, jeg er vant til form, jeg er jo et menneske nå. har jo glemt alt. tilsynelatende. må bare huske. mamma viser meg hvordan det egentlig var. er. hun får meg til å huske. gjennom å lytte. den feminine essens. bare ta imot. og lytte helt åpnet. uten frykt. bare tillate kjærlighet å vibrere i en, rundt en, som den jo alltid gjør, men å klare å kjenne det.

 
katten. den katten. den kan sånt. katter var hellige dyr i det gamle egypt. det sies at de har kontakt med det astrale. mamma pleide å tegne katter. vesla kommer med gaver hun og. hver natt. en mus. eller to. tusen takk, flinke katten.

 
jeg kjenner dyp sorg. og dyp kjærlighet. det er sånn det må være. og det er en gave.

 
jeg elsker dere, mitt barn, mamma og pappa, mine brødre, min familie, kjæreste, kvinner, menner og venner. lytt og våg<3