hurra for "N"!

et barn trykker riktig på en "N". det kommer et visuelt *PLING* hvor bokstaven gjør et hopp mot en, omringet av et flakkende lys, før den lander pent ned på plassen sin igjen. *PLING* høres fra et annet barns pult. barnet får beskjed om å sette læringsbrettet på lydløs. hun gjør det. for ellers forstyrrer det. nå er det ingen forstyrrelser. bortsett fra de hoppende og lysende "N"-ene. 

bokstaven "N" var pensum denne timen. og læringsappene var heldigvis utstyrt med utviklede verktøy for å hjelpe barna med å lære. de fikk opp en rekke bokstaver hulter til bulter, og så var det om å gjøre å finne "N"-ene. trykket en på riktig bokstav, ga læringsappen tydelig tilbakemelding til barnet om at DET VAR RIKTIG BOKSTAV, HURRA, SÅ FLIIINK, JEEJ - PLING!! bokstavenes hopp smittet over på barnas hjerter, som også gjorde et lite, minilite hopp - ah! jess, det var riktig! gøy! igjen! mer! og mer ble det. de trykket som bare det. alle barna kunne bokstaven "N" etter den dagen.

så kom spisefri. da slås lyset av, og vi ser en episode av noe pedagogisk fra nrk super, mens vi spiser.

så er det sfo og spisetid igjen. nå gjelder det å komme seg helskinnet gjennom, uten for mye støy. ah, det blir støy med en gang. sett på storskjermen, fort, så vi rekker å få ut all maten, og alle rekker å spise, før spisetiden er over.

så var dagen endelig over. jeg kunne gå hjem.

jeg jobbet frilans som tegnspråktolk og fikk se innsiden på flere av ullensakerskolene. det var den samme røde tråden. det samme kaoset. den samme ukritiske bruken av skjermer gjennom hele skole- og sfodagen. jeg hadde klump i magen etter disse dagene, på jobb i ullensakerskolen. vi bodde på jessheim, og det var et reelt alternativ å bli boende. skulle jeg sende dattera mi inn i dette skakkjørte kaoset? kanskje jeg overdrev. eller overreagerte. det var sikkert ikke så ille som jeg skulle ha det til. jeg må roe meg ned og slappe av, tenkte jeg. men jeg lå våken om nettene. tenkte. var urolig. måtte finne ut om det var like ille på vår lokalskole. eller på de andre skolene i kommunen jeg ikke hadde vært på. sto opp midt på natta, prøvde å undersøke. oppsøkte åpne foreldregrupper og sfo-sider for å prøve å få et inntrykk av hvordan det var der, hvem folk var, hva slags stemning det var der, hva drev de med andre steder - var det like ille overalt? 

jeg skrev til samtlige rektorer i ullensakerskolen og fortalte mine bekymringer og spurte hva slags holdning de hadde til tema. jeg skrev også til kommunen. det var de som hadde tatt beslutningen om at alle førsteklassinger i ullensakerskolen skulle få hvert sitt læringsbrett. jeg ville komme i kontakt med de som hadde tatt denne beslutningen og spørre hva de la til grunn for valget, og hva slags retningslinjer som ble gitt i forbindelse med innføringen av læringsbrettene. jeg fikk INGEN seriøse svar. rektorene var unnvikende, og henviste til kommunen. kommunen henviste til den enkelte skole.

jeg måtte sove. legge vekk bekymringer

tidlig om morgenen våkner det en blid jente. opp og stå! klokka er 0420. det er helt vanlig. dagen begynner...ved 0730-tiden begynner det å se ut som dag, og for oss nærmer det seg lunsjtider og snart tid for dagens første lur. det er friskt i gresset ute i hagen og vi tusler barbeint ut og ser hvordan vekstene i pallekarmene har det idag. og kanskje får vi hilse på hunden som pleier å titte gjennom gjerdet mellom oss og naboen. det var ofte vi gikk ut i hagen når dagen begynte å gry. andre folk gjorde seg klare til å gå på jobb og skole. fra hagen vår kunne jeg se rett inn i naboens stue, og rett inn i den enorme flatskjermen. den sto alltid på, med sprakende farger, raske bevegelser. en så bakhodene til noen barn som satt og så på den mens de satt og spiste frokost. hver dag satt de sånn. kl 0730 på morningen, før de skulle på skolen. 

jeg visste bare at jeg ikke likte det jeg så rundt meg. jeg fikk vondt i magen av det.