jenta i boksen

hei, dere - se! jeg fant henne! hun er her...

jenta har vært borte en stund. jeg tipper hun er i 3-årsalderen. hun hadde sittet og skreket inne i en lydisolert boks på rommet sitt. for en merkelig boks. jeg vet ikke hvordan hun hadde kommet seg oppi der. og gud vet hvor lenge hun har sittet der og skreket. hun så helt utslitt og rødsprengt ut da jeg fant henne. jeg løftet henne opp og holdt henne.

rommet hennes hadde skrått tak og barnelitteratur-figurer på veggene, lys blå bakgrunn. en tapet. det var vanlig med tapetsering av vegger på 90-tallet.

***

det dunker verkende i det ene øret.
ferien er over. nå er det tilbake. til...
det begynner å svimle. det pulserer i øret.
jeg er alene igjen. den store friheten av å være helt alene. det pusterommet jeg så sårt trenger. men samtidig det jeg har brukt et liv på å unngå.

jeg fikk en reading en gang av en som sa hun så meg innestengt i et rom. jeg ropte og banket hardt på veggene fra innsiden for å prøve å få kontakt med de utenfor, men ingen hørte meg. det var et mareritt jeg pleide å ha som liten. jeg er alene igjen etter ferien, og det svimler og dunker. jeg våkner og må ned på do. på vei ned klarer jeg plutselig ikke å holde gråten igjen lenger. det velter ut, som et slags oppkast, en vill gråt som jeg ikke klarer å kontrollere. jeg høres ut som et barn eller en ulv eller en blanding. og jeg føler meg også akkurat slik. ute av meg selv, nesten fremmedgjort. jeg blir sittende på do og spy opp bølger av ulvegråt. gråteriene er så kraftige at jeg lurer på om det er sånn det skal være. noen ganger føles gråten vond, ja, men allikevel forløsende. nå klarer jeg ikke helt kjenne det forløsende ved det, jeg blir i stedet skremt. det føles truende.

jeg er desperat nå. jeg pleier ikke å kontakte noen når jeg går gjennom bølger lignende som dette. fordi jeg vet at det jeg leter etter - en guddommelig mamma, som er vis, og som kan redde meg, og ta meg med, og gi meg fred fra alt jeg syns er vanskelig - ikke finnes. det er bare jeg selv som kan redde meg. men nå er jeg skremt. og jeg ringer kjæresten min. han er der for meg, så godt det går. jeg merker at jeg holder igjen riene. jeg vil ikke holde igjen. men jeg tør ikke. eller jeg vil ikke. eller det går ikke. men jeg blir roligere av å snakke med ham.

jeg får en melding av en nabo. hun spør om jeg trenger noe. hun må ha hørt meg. jeg blir flau. men et sted langt inni, blir jeg glad, lengselsfull og håpefull. kanskje hun vil komme til meg? inn til mitt mareritt, og redde meg ut, og være der for meg alltid når jeg trenger, og være vis og klok og aldri redd og alltid vite, betrygge og forklare hva som er meningen med det som skjer med meg? 

jeg vet ingen kan det. så jeg svarer: "takk for at du spør. beklager om jeg forstyrrer. jeg er bare så lei meg noen ganger."

jeg er sliten og trøtt etter rittene. jeg går opp igjen og legger meg. det verker i øret. en katt legger seg oppå meg og maler. jeg lukker øynene.

øreverket er kjent. jeg hadde ofte øreverk som liten. mamma pleide å gi med fem hvite små kuler som jeg skulle suge på, når jeg hadde øreverk. de smakte sukker. det var homeopatiske piller. det var enten pulsatilla eller beladonna. det var de to som gikk igjen. det ene var for feber, og det andre var for øreverk. jeg husker ikke hva som var til hva. 

øreverket nå tar meg tilbake til øreverket da. tar meg tilbake til en tid. den tiden... jeg blir rolig i hele kroppen. døsig, tung. og jeg drømmer litt. eller husker noe. følelsen av å være 2 eller 3 år. øreverk-tiden. men det dukker opp en annen følelse og. jeg vet ikke hvor jeg har den fra. en følelse av å være låst i mitt eget sinne, min egen frustrasjon. trass, sint og frustrert, skrikende og kjempende - men ignorert. jeg høres ikke. jeg ses ikke. som om jeg ikke høres, som om jeg ikke ses. jeg visste ikke hva som var tilfelle. jeg visste bare at jeg trengte at noen hjalp meg ut.

jeg følte meg sveket. og forlatt. og sjokkert. 

jeg ble sint. og det sinnet skulle bli ved meg i 30 år.

bare jeg kan nå holde det forlatte barnet. jeg måtte bare finne henne.

https://www.facebook.com/story.php?story_fbid=2256589884500281&id=1178412278984719&rdid=v3GlCWZRGL6RmpbK